På Favlemohkki samdrift i Tana er tre gårder blitt til en i nytt moderne storfjøs med 80 kyr. Solveig Ballo og Torstein Emanuelsen med lille Martha Elise har satset stort sammen med Solveigs foreldre, bror og svigerinne.
Fire kyr er blitt til 80
Familie og fjøs går hånd i hånd i Holmfjell. Ulf og Else-Margrethe Ballo starta med fire kyr i 1978. Nå har de barn, svigerbarn, barnebarn og snart 80 kyr i fjøset. Over 30 år har gått siden vadsøværingen Ulf og Alta-jenta Else-Margrethe Ballo slo seg ned på Holmfjell og gjorde tanaværinger av seg. De to fant hverandre på landbruksskolen i Bonakas, og startet melkeproduksjon i 1978.
– Da hadde vi fire kyr, kaldt vann i springen, og måtte melke for hånd, forteller Else-Margrethe. For en måned siden flyttet de to inn i et topp moderne fjøs med både automatisk møkkaskrape og melkerobot.
Melkeautomaten
Det durer i en maskin. Ei ku som vil melkes er på vei inn i på siden registrerer hvor mye melk som kommer ut, fra hvilke spener, og måler også kvaliteten på melka.
Når melkinga er ferdig blir det skylling og smurning, og “madammen” slipper ut igjen. Alt helt automatisk.
Stor investering
Gratis var det ikke. Nytt fjøs og elektronikk har til sammen kostet rundt 8 millioner kroner.
– Vi hadde aldri kunne gjort dette om vi ikke fikk med oss ungene, sier Ulf og Else-Margrethe. For de er så heldige å ha både barn og svigerbarn med interesse for jordbruk. Siden 2004 har sønnen Trygve (33) og svigerdatter Merete Sabbasen Helander (31) vært med på Favlemohkki samdrift.
Nå har også datteren Solveig (27) og svigersønn Torstein Emanuelsen (32) hoppet på samdrifta. 1. juni flytter de kyrne sine noen kilometer ned veien og blir med i det gode selskap.
Ulf og Else-Margrethe har også to yngre barn, som fremdeles går på videregående.
Dyrevelferd
– Dette er et bygg for framtida, sier datteren Solveig om nybygget. Her er det båser til 80 dyr, alle åpne, så kyrne får gå fritt omkring. Måking, melking, og fôring er automatisert.
– På denne måten effektiviserer vi drifta og får mer tid til andre sider ved dyrehold, som dyrevelferd og avlsplanlegging. Solveig er utdannet samfunnsøkonom, og har arbeidet i fylkeskommunen inntil hun og mannen Torstein fikk sin første datter, Martha Elise, for tre og en halv måned siden. – Må tidlig krøkes, sier hun med veslejenta på armen på vei inn i fjøset. Allerede er Martha Elise godt vant med kyrne.
Visste jeg skulle hjem
Torstein har utdanning som historiker. Han vokste opp på gård med sauer i Østerdalen, men kyr er noe han har vendt seg til i Tana. Solveig visste alltid at hun skulle hjem igjen etter utdannelsen. – Jeg var litt bekymra om Torstein ville like seg her oppe, sier hun. De to møttes i Oslo, «akklimatisert» i Tromsø før de flyttet til Holmfjell I Tana.
– Fra en halv million mennesker, til 60 000, til seks personer her på garden, sier hun og ler. I tillegg til å ha hovedarbeidet med kyrne har Torstein jobbet litt som lærer på landbruksskolen i Bonakas.
Første tur i fjøset
Trygve og Merete har med seg datteren Annie på to og et halvt år. Annie har nettopp blitt storesøster til minstejenta Alma. Det er bare ni dager siden hun kom til verden, og i dag er hennes første tur ut. Den går til fjøset. Hun tar det hele med stor ro, sovende i mammas armer.
Merete har også en solid bakgrunn med utdanning fra landbrukshøyskole. Hun jobber til vanlig ved landbrukskontoret i Tana.
Oppe på vaktrommet har bøndene panoramautsikt ned i fjøset. Her er det god plass og stor sofa, der man tilbringer våkenetter under kalvinga. Kjøkken, soverom og bad gjør det enkelt og bekvemt for nattevakten.
Full oversikt
– Se på den kua der. Hun vil melkes, sier Ulf og peker gjennom glasset på ei kvige som går med bestemte skritt mot porten. Hun slipper inn, men i stedet for å komme inn i melkebåsen, blir hun sendt til rommet med kraftfôr. Det betyr at hun ikke trenger å melkes nå. Databrikken rundt halsen lagrer all informasjonen om matinntak og melking, som døråpneren leser.
– Hun er fryktelig rastløs, bare går og går. Hvorfor kan hun ikke bare legge seg ned og kose seg som de andre, undrer Ulf. For det vil hun ikke, hun traver videre. Her kan man sitte og kikke på dyrene i timevis.
De har egentlig en fullstendig styrt tilværelse. Men for kyrne føles det nok som at de bestemmer alt selv, sier Torstein.
Forut for sin tid
Fjøset er helt åpent, uten faste båser. Allerede i 1984 bygde Ulf og Else-Margrethe åpent fjøs.
– Da måtte vi krangle med myndighetene for å få lov til det. Nå er løsdrift påbudt for nybygg, sier Ulf. De mener man får mye igjen for å la dyrene gå løse.
– Kyrne har bedre helse, bedre bein og fysisk form. Det fører igjen til mye mindre sykdommer. Kanskje produserer ei ku på bås noen flere liter, men i det lange løp lønner det seg.
Fjøset skal til slutt romme rundt 80 kyr. De eier godt over 1000 dekar jord. Dette gjør bruket til et av de aller største i Tana.
Avhengig av familien
– Hadde ikke barna blitt med på dette, kunne vi aldri ha gjort noe slikt. Da hadde vi bare måtte pensjonert oss, sier Ulf og Else-Margrethe. Med samdrift over generasjonene kan bruket nyte godt av de forskjelliges kunnskap og kompetanse. Sønnen Trygve var den som kunne mest med de nye systemene. – Jeg måtte jo ringe en del ganger til Trygve og spørre om teknologien. Jeg fikk jo hetta i begynnelsen, sier Else-Margrethe.
– Det verste som kan skje er at kua går ut igjen av båsen, sier han rolig. Det er åpenbart at ungene sin interesse for dyrehold er gledelig for foreldrene. Og når Annie, Martha Elise og Alma blir større, vil kanskje de også være med på fjøsdrift i Holmfjell. Jentene får i alle fall melkeproduksjon inn med morsmelka.
